Klarere regler for å avgjøre hvilket land som er ansvarlig for en asylsøknad

- Endringene som følger av forordningene er viktige for migrasjonshåndteringen i Europa, sier justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap).

- Klarere regler om hvilket land som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad vil bidra til mer effektiv saksbehandling, mer forutsigbarhet og forebygging av sekundærbevegelser, fortsetter statsråden.

AMMR og kriseforordningen bygger på Dublin III-forordningen fra 2013, som i dag er en del av norsk rett. Dublin-regelverket fastsetter kriteriene og mekanismene for å avgjøre hvilken medlemsstat i Dublin-samarbeidet som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse. Deltakelse i Dublin-samarbeidet er avgjørende for at Norge kan overføre ansvaret for utlendinger som har søkt om internasjonal beskyttelse til andre stater som deltar i samarbeidet.

Gjennom AMMR styrkes prinsippet om at en søknad om beskyttelse kun skal behandles i én klart definert medlemsstat, ved at det skal mer til for at ansvaret opphører eller overføres til en annen medlemsstat sammenliknet med i dag. Dette kan bidra til å forebygge sekundærbevegelser og misbruk av asylsystemet, og gi bedre forutsigbarhet for både medlemsstatene og berørte personer hva gjelder ansvar, rettigheter og plikter. Skillet mellom ordinære regler i en normalsituasjon og beredskapshjemler i en krisesituasjon kan bidra til mer forutsigbarhet når det gjelder mulige tiltak i en presset situasjon.

AMMR og kriseforordningen inngår i den såkalte «Pakten for migrasjon og asyl», som omfatter ti rettsakter vedtatt av EU i fjor. Gjennom avtaler som Norge har med EU (Dublin-avtalen og Schengen-avtalen) blir flere av rettsaktene helt eller delvis bindende for Norge. Høringer knyttet til de øvrige rettsaktene som Norge tar del i, er gjennomført eller planlagt i 2025. Det er særlig tett sammenheng mellom AMMR og Eurodac-forordningen.

Frist for å gi innspill til høringen er 7. oktober 2025.