Om å velge fred

Svært få konflikter ender i full seier for den ene parten. En løsning fordrer en politisk vei ut av uføret.

Denne uken møtes over 100 meglere, eksperter og parter i konflikt til årets Oslo Forum for å diskutere veier ut av dagens konflikter. Og konflikter er det mange av.

Vi regner med at det var minst 65 aktive væpnede konflikter i verden i 2025, det høyeste antallet i noe år etter 1945. Nesten enda mer alvorlig er at stadig flere av disse konfliktene foregår mellom stater: altså nettopp de konfliktene mange trodde hørte historiebøkene til. Russlands krig mot Ukraina er ett eksempel.

Det var hele åtte slike mellomstatlige konflikter i fjor - også det høyeste tallet siden annen verdenskrig. I tillegg ser vi kriger som den i Sudan, som riktignok foregår internt i Sudan, men dere en rekke andre land blander seg inn og støtter den ene eller den andre parten.

Fredsdiplomatiet er i stadig utvikling, men kommer dessverre ofte til kort. Kriger er aldri enkle å avslutte. FN som aktør er også svekket, både når det gjelder prinsipper og legitimitet. Krigførende parter synes ofte å tro at militærmakt vil vinne frem, og er villige til å påføre både egen og andres befolkning de lidelsene som krig fører til.

Forhandlingene mellom USA og Iran illustrerer hvordan fredsprosesser ofte ser ut i dag.

Et mellomstort land, Pakistan, tok regi som megler. Et land som ikke utgjør en trussel overfor partene, men som har tilstrekkelig tyngde og viktige allierte. Land som Qatar, Saudi-Arabia, Egypt og Tyrkia bistår også.

Norge har ikke en formell rolle, men forsøker å bidra til løsninger der det er mulig. Som stor sjøfartsnasjon påvirker krigen norske interesser direkte.

Å bistå parter med å velge fred fremfor krig er krevende.

Krigenes kostnader bæres primært av sivilbefolkningen. Ikke bare i konfliktenes nærområder. Krig påvirker energimarkeder, handel, matsikkerhet og migrasjon. Uroen rundt Hormuzstredet viser oss hvordan en regional konflikt kan få globale ringvirkninger.

Normene og reglene som det internasjonale samfunnet har bygget opp utfordres. Når angrep på sivile, sykehus og infrastruktur blir en del av krigføringen, settes folkeretten under press. Fredsdiplomati er ikke bare et spørsmål om å avslutte kriger, men også om å forsvare reglene som skal begrense krigens lidelser.

Å forsøke seg som megler eller tilrettelegger innebærer å ta risiko.

Det har noen ganger også en pris på hjemmebane. Det kan være fristende å forsøke å slå politisk mynt på at fredsarbeid er idealistisk, og at andre heller burde gjøre det.

Fredprosessarbeid er dog ikke idealistisk luksus. Det er en sikkerhetspolitisk nødvendighet der også Norge bør ta sin del av ansvaret.

Vi har erfaring med å skape politisk rom for at parter møtes samt å bidra med ekspertise, langsiktig støtte og tillit. Vi kan koble mennesker og institusjoner som ellers ikke snakker sammen.

Det handler også om å støtte fredsprosesser som forankres i folkeretten, beskytter sivile og legger grunnlag for bærekraftige politiske løsninger. Avtaler som overser spørsmål om rettigheter, representasjon og ansvarliggjøring blir ofte kortvarige.

Det er nettopp derfor Oslo Forum er viktig. Bak disse dørene møtes mennesker som sjelden eller aldri kan møtes offentlig. Stater, internasjonale organisasjoner og konfliktparter. Målet er ikke å skape overskrifter. Målet er konfliktløsning.

Noen ganger fører slike samtaler til konkrete resultater.

Ett eksempel er kornavtalene mellom Russland og Ukraina. Ideen ble utviklet gjennom samtaler som fant sted i tilknytning til nettopp Oslo Forum. Senere bidro FN og Tyrkia med å forhandle frem og gjennomføre avtalen. Avtalene var midlertidige. Likevel gjorde de det mulig å få store mengder korn ut på verdensmarkedet og forhindre matmangel. Også slike del-avtaler kan redde liv, bygge tillit og skape rom for videre diplomati.

Stadig nye land melder seg på for å bidra til å få avsluttet voldelige konflikter.

Qatar, Oman, Saudi-Arabia, Egypt og Tyrkia spiller nå viktige roller, i tillegg til mer tradisjonelle aktører som Sveits, Nederland og Spania.

Også disse ser fredsdiplomati som utenrikspolitisk kapital. Fredsprosesser som lykkes er i seg selv et globalt fellesgode. Men de bidrar også til at landene som engasjerer seg blir interessante aktører.